Kreditors lojalitetsplikt overfor en låntaker med finansielle problemer

Når en næringsdrivende låntaker av en viss størrelse får finansielle problemer, kommer det fort opp løsningsforslag som enten favoriserer låntaker-siden eller kreditor-siden. En vanskelig avveining er hvor langt kreditor plikter å strekke seg for å finne en løsning for låntakeren, alternativt om kreditor kan jobbe for et forslag som er til gunst for kreditor men ikke nødvendigvis for låntaker-siden. Dette kan formuleres som et spørsmål om kreditors lojalitetsplikt overfor låntaker, og en nylig avsagt dom fra Borgarting lagmannsrett gir nyttig veiledning.

Saksforholdet var kort fortalt at Thule Drilling AS hadde tatt opp et obligasjonslån som noe forenklet sagt var sikret ved kausjoner fra eiere av Thule Drilling AS. Thule Drilling AS var i en vanskelig finansiell posisjon, men som følge av at kausjonene ble gitt, ble også forfall utskutt med ca tre måneder. I denne perioden ble det dels arbeidet fra Thule Drilling AS sin side med salg av aktiva til et Dubai-basert selskap, dels arbeidet enkelte obligasjonseiere med planer om emisjon som ville utvanne eksisterende aksjonærer slik at disse ble sittende med 5 prosent av selskapet. Ingen av disse løsningene ble i realiteten gjennomført, og Thule Drilling AS gikk konkurs. Da obligasjonseierne ville kreve kausjonistene, protesterte noen av disse under henvisning til at obligasjonseierne hadde hindret transaksjonen med Dubai-selskapet og det hadde vært handlet illojalt ved at obligasjonseierne hadde jobbet for en betydelig utvanning gjennom den foreslåtte emisjonen.

Lagmannsretten tar det klare utgangspunkt at kreditorene må ha rett til å ivareta sine interesser uten at dette anses klanderverdig og illojalt. Det ble videre vist til at det bare er de helt klare urimeligheter som rammes av avtaleloven § 36.

Konkret mente lagmannsretten at obligasjonseierne rettmessig hadde nektet samtykke til salget til Dubai-selskapet. Det ble vist til at en del av avtalen var at en av riggene som Thule Drilling AS eide, skulle leies ut til Dubai-selskapet. Retten mente det var sannsynlig at riggen da ville blitt flyttet til iransk farvann, og med dette ville panteinndrivelse bli vanskelig for obligasjonseierne. Thule Drilling AS klarte heller ikke å dokumentere at riggen skulle leies ut til Chevron. Avtalen innebar også et betydelig kredittelement til fordel for Dubai-selskapet, og det var uklart om selskapet hadde midler til å gjøre opp sine forpliktelser under avtalen.

Retten mente videre at det ikke var illojalt av noen av obligasjonseierne å arbeide for en emisjon som ville innebære betydelig utvanning av eksisterende aksjonærer. Som begrunnelse viser retten her til at Thule Drilling AS var i en svært vanskelig økonomisk stilling, og det kunne ikke være urimelig å fremsette forslaget om emisjon som et forhandlingsutspill. Det var heller ikke illojalt at obligasjonseierne forsøkte å rekruttere daglig leder i Thule Drilling AS.

Dommen gjelder som nevnt obligasjonslån, men den rettslige situasjon vil nok ikke stille seg stort annerledes selv om det hadde vært snakk om et ordinært lån fra bank eller annen finansinstitusjon.

Et særspørsmål var imidlertid om de obligasjonseierne som hadde vært passive måtte identifiseres med de som hadde arbeidet for ulike løsninger. Retten mente her at utgangspunktet er at obligasjonseierne ikke identifiseres med hverandre, men retten tok ikke stilling til hvordan dette ville vært obligasjonseiernes opptreden hadde vært forankret i et vedtak på obligasjonseiermøtet.



Alle artikler er underlagt våre copyright- og ansvarsbestemmelser, som kan leses her.

Har du juridiske spørsmål om temaet i denne artikkelen? Ta kontakt med meg!

Harald Sætermo

Partner / Advokat