Realisering av pantsatt verdipapirportefølje ved selvinntrede

Lov om finansiell sikkerhetsstillelse som vi fikk i 2004 gav en utvidet adgang til å avtalefeste tvangsrealisasjon som ikke fulgte tvangsfullbyrdelseslovens regler. Loven gjelder bare ved pantsettelse av visse aktiva-typer, slik som aksjer og andre finansielle instrumenter. Men hvilke krav som loven i praksis stilte til en realisasjonsavtale og hvordan en pantsetter kunne gå lovlig frem, har vært noe uavklart. En dom som nylig ble avsagt av Borgarting lagmannsrett gir avklaring i forhold til noen praktiske problemstillinger.

Saksforholdet fremstår som nokså tradisjonelt ved at pantsetter, et aksjeselskap, hadde pantsatt en verdipapirportefølje til banken til sikkerhet for eget kredittengasjement. Banken hadde i sine covenants tatt inn blant annet et egenkapitalkrav og et krav om maksimal belåningsgrad. I forbindelse med finanskrisen kom kunden i brudd med disse covenants, banken erklærte mislighold og realiserte panteretten ved selv å kjøpe porteføljen. Senere og over noe tid solgte banken verdipapirene, og fikk en gevinst ved videresalget.

Det første temaet i dommen er hvorvidt banken hadde rett til selvinntrede ved realisasjon av den pantsatte verdipapirporteføljen. Retten vektlegger flere momenter, men sentralt er at avtalen mellom kunden og banken gav rett til «realisasjon». Retten legger til grunn at selvinntrede er en form for «realisasjon», selv om det ikke fremgikk uttrykkelig av avtalen. I avtalen var det også sagt at realisasjon skulle skje gjennom verdipapirforetak som var registrert på Oslo Børs. Men retten mener at kravet om bruk av verdipapirforetak ikke utelukket selvinntrede, siden verdipapirforetak bekreftet pris, utstedte sluttsedler og flagget handlene på børs.

Det andre temaet i dommen var om avtalen gav tilstrekkelig beskrivelse av fremgangsmåten for tvangsrealisasjon til å falle under kravene i lov om finansiell sikkerhetsstillelse (§ 7). Etter loven kan det bare realiseres på den måte og på de vilkår som følger av skriftlig avtale mellom partene.

Dommen fastholder her det som har vært antatt i juridisk teori i forhold til dette kravet, nemlig at avtalen må gi tilstrekkelige holdepunkter for gjennomføring av tvangsrealisasjon slik at man kan si at det realiseres i kraft av avtalen. Avtalen hadde regulering av hva som utgjorde mislighold som gav rett til realisasjon, fremgangsmåten for realisasjon ved bruk av verdipapirforetak, at banken kunne bestemme rekkefølge ved realisasjon og om hele eller deler av porteføljen skulle selges, og det var regulert noe om ansvar for tap ved uenighet om realisasjonsmetode og oppnådd proveny. Dette var etter rettens mening tilstrekkelig, og det kunne ikke oppstilles krav om at selvinntrede var angitt eksplisitt.

Det tredje og siste temaet som var oppe i dommen var hvorvidt avtalen var urimelig og måtte settes til side etter avtaleloven § 36. Bakgrunnen for denne anførselen var i hovedsak at banken ved selvinntreden betalte MNOK 93,8 for porteføljen, og deretter - over en periode på åtte måneder - solgte porteføljen videre til MNOK 113,6. Retten var ikke enig i at dette var urimelig, og viste til at kunden hadde fått en bedre pris ved bankens selvinntreden enn om porteføljen ble solgt i markedet på samme tid. Ved at banken hadde overtatt porteføljen til eie, hadde den risikoen for verdifall. At resultatet ble en verdistigning på bankens hånd, kunne ikke føre til tilsidesettelse av avtalen.

Relaterte artikler:
● 17.09.2014 Tiltredelse av pant – pantsetters misligholdsansvar ved videresalg
● 30.01.2014 Konkursboets legalpanterett til besvær
● 14.08.2013 Plikter panthaver å godta ombytting av sikkerhetsretter?
● 14.08.2013 Rettsvern for panteretter må etableres raskt for å unngå omstøtelse i konkurssituasjoner



Alle artikler er underlagt våre copyright- og ansvarsbestemmelser, som kan leses her.

Har du juridiske spørsmål om temaet i denne artikkelen? Ta kontakt med meg!

Harald Sætermo

Partner / Advokat