Styremedlem i morselskap kan bli erstatningsansvarlig for manglende oppbud i datterselskap

Oppbudsplikten for aksjeselskap ligger i utgangpunktet på styret i det aktuelle selskap jf. aksjeloven § 6-18. Men det er ikke uvanlig at styret i morselskapet er det som i realiteten vurderer situasjonen i datterselskapet, og gir instrukser om den videre drift. I slike tilfeller kan styret i morselskapet gjøres ansvarlig for manglende oppbud i datterselskapet, noe som nylig kom frem i en dom fra Borgarting lagmannsrett (Masterminds-dommen).

Selskapet som gikk konkurs, Masterminds AS (Konkursselskapet), var et it-selskap som drev med undervisning, konsulentvirksomhet, samt salg av programvare og utstyr. Masterminds Holding AS (Holding) var majoritetseier i Konkursselskapet, og i styret i Holding satt blant annet Tore Eiklid som var en erfaren investor.

Retten fant at Konkursselskapet hadde forsømt sin oppbudsplikt. Selskapet hadde etter alt å dømme vært insolvent i nærmere ett år før konkursen, og muligheten til å dra i havn en gunstig samarbeidsavtale fremsto som urealistisk allerede fem måneder før oppbud.

Deretter var spørsmålet om Eiklid som styremedlem i Holding kunne gjøres ansvarlig for manglende oppbud i Konkursselskapet. Retten kom til at styremedlemmet i Holding kunne gjøres ansvarlig for manglende oppbud. Det ble her vektlagt at styret i Konkursselskapet var et enestyre, og at det ikke hadde vært avholdt styremøter i Konkursselskapet i den aktuelle perioden. Administrasjonen hadde heller ikke rapportert til styret i Konkursselskapet, men administrasjonen hadde ved flere anledninger gitt orienteringer til styret i Holding og det var dialog direkte mellom administrasjon i Konkursselskapet og styret i Holding. Retten mente at styret i Holding var det organ som reelt utøvde ledelsen i Konkursselskapet og som representerte både en bredde i kompetanse og i eierstruktur. Ved sin opptreden hadde styret i Holding skapt en forventning både hos administrasjonen og hos enestyret i Konkursselskapet om at styret i Holding ville gi retningslinjer om driften, herunder hvordan Konkursselskapet skulle takle en kritisk økonomisk situasjon.

Retten konkluderte videre med at Eiklid hadde opptrådt uaktsomt ved at han ikke hadde medvirket til at enestyret i Konkursselskapet begjærte oppbud tidligere. Slik retten vurderte det var han bevisst hvilken reell makt styret i Holding utøvde, at utøvelse av slik makt kunne påføre Konkursselskapets kreditorer tap, og tap kunne oppstå ved at styret i Holding forholdt seg passivt. Vurderingen av når styret i Holding burde grepet inn er konkret, men tar utgangspunkt i et tidspunkt hvor det var nærliggende å legge til grunn at driftsresultatet var negativt med et stort beløp, at det ble drevet med tap, og at det akkumulerte underskuddet fortsatt økte. Det var også signaler på regnskapsrot og manglende ajourhold. I en slik situasjon burde styret i Holding tatt initiativ til at administrasjonen i Konkursselskapet utredet hvordan likviditetskrisen skulle løses innenfor en forsvarlig tidsramme. Det burde videre vært satt opp en balansekonto for å få oversikt over gjeld og eiendeler, og som kunne dannet grunnlag for videre beslutninger om Konkursselskapets fremtid. Når dette ikke ble gjort, ble det ansett som uaktsomt av Eiklid og styret i Holding.

Retten kom videre til at dersom styret i Holding hadde initiert de utredninger og avklaringer som nevnt ovenfor, så ville det ledet til en konklusjon om at Konkursselskapet måtte begjære oppbud senest halvannen måned før det faktiske oppbudstidspunkt.

Lagmannsretten frifant likevel styremedlemmet for erstatningskravet fra boet ettersom retten mente at den drift som hadde skjedd den siste halvannen måned før oppbudstidspunktet i Konkursselskapet ikke hadde medført tap for kreditorfellesskapet. Utgiftene var redusert som følge av redusert aktivitet, og Konkursselskapet hadde hatt noe inntjening i perioden. Det ble derfor ikke ansett for å være noe netto tap.

* * *


Dommen er interessant siden den tar for seg en ganske praktisk situasjon, hvor styret i morselskapet har vesentlig innflytelse på hva styret i datterselskapet foretar seg. I slike situasjoner bør styret i morselskapet enten være seg sitt ansvar bevisst eller sørge for at styret i datterselskapet foretar de nødvendige vurderinger og handlinger i en presset situasjon. De prinsipper som dommen legger til grunn for ansvar hos den som reelt tar beslutningene – bør også iakttas av andre som har reell innflytelse på et selskap med problemer – eksempelvis selskapets bankforbindelse.

Retten innrømmer styret i Holding en «tilleggsfrist» på tre og en halv måned fra det forelå oppbudsplikt i Konkursselskapet til styret i Holding ble gjort ansvarlig. Gitt forutsetningen om at den reelle beslutningsmyndigheten i Konkursselskapet lå hos styret i Holding, må det kunne stilles spørsmål ved denne tilleggsfristen, og man bør nok ikke ta for gitt at slik tilleggsfrist alltid vil innvilges.

* * *


Masterminds AS, dets konkursbo håndteres av Rime (bostyrer advokat Viggo Scherger) og saken nevnt ovenfor ble også prosedert av Rime på vegne av boet.

Relaterte artikler:
● 18.02.2015 Styreansvar ved tapping av selskap
● 12.01.2015 Styreansvar ved å handle på kreditt for insolvent selskap
● 07.08.2014 Tillitsmann i obligasjonslån kan fremsette erstatningskrav mot styre på vegne av obligasjonseierne



Alle artikler er underlagt våre copyright- og ansvarsbestemmelser, som kan leses her.

Har du juridiske spørsmål om temaet i denne artikkelen? Ta kontakt med meg!

Harald Sætermo

Partner / Advokat