Weekly 22/2026

Høyesterett avsa 27. mai 2026 dom i HR-2026-1181-A om personlig erstatningsansvar for daglig leder og enestyre i et aksjeselskap som hadde bestilt varer på kreditt. Selskapet betalte ikke, og ble senere slått konkurs.

Høyesterett følger opp prinsippene fra tidligere dommer om styre- og ledelsesansvar, særlig HR-2017-2375-A Ulvesund. Utgangspunktet er at aksjeselskapsformen begrenser det personlige ansvaret, men at aksjeloven § 17-1 åpner for ansvar ved forsettlig eller uaktsom skadeforvoldelse.

Når det gjelder ledelsens erstatningsansvar for at det ikke er opplyst om selskapets betalingsproblemer, oppsummerer Høyesterett dette som:

• Ledelsen bør ha et visst strategisk arbeidsrom til å arbeide for å redde virksomheten i det stille uten at det medfører personlig ansvar.
• Det vil, iallfall under ordinære forhold, ikke være aktuelt med personlig ansvar så lenge ledelsen på et forsvarlig avklart grunnlag har bygget på at selskapet var solvent.
• Personlig ansvar for ikke å ha varslet kreditorene om økonomisk svikt bør ikke inntre selv om selskapet nok var insolvent, dersom det likevel var et realistisk håp om å kunne redde selskapet fra konkurs og selskapets ledelse arbeidet aktivt og lojalt med dette for øye og kastet kortene innen rimelig tid.

I denne konkrete saken ble det avgjørende at leverandøren før levering hadde spurt om finansieringen var i orden, og at daglig leder svarte:

«Finans er ok, det skal du ikke bekymre deg for👍»

Høyesterett uttalte at det ligger i kjernen av lojalitetsplikten i kontraktsforhold å avstå fra uriktige eller villedende opplysninger. Ledelsens handlingsrom til å forsøke å redde et selskap med økonomiske problemer kunne derfor ikke frita for ansvar i denne situasjonen. Det var for øvrig ikke påvist reelle forsøk på å redde selskapet som ble ansett å ha vært insolvent opp mot seks måneder før bestilling.

Selv om dommen ikke er overraskende, sementerer den ansvarsnormen som har vært trukket opp i rettspraksis de siste årene. Ledelse og styre som opplever at selskapet står i fare for å ikke kunne oppfylle de forpliktelsene selskapet påtar seg, må utvise særlig aktsomhet og handlingsrommet er begrenset.

Den nye inkassoloven er vedtatt. Som vi tidligere har omtalt, skal den nye loven erstatte inkassoloven fra 1988 og gi et mer oppdatert regelverk for både fordringshaveres egen inndriving og inkassoforetaks virksomhet. Loven bygger på lovarbeidet fra de siste årene og gjennomfører også deler av EUs NPL-direktiv om kredittjenestefirmaer og kredittkjøpere.

Formålet er å legge bedre til rette for forsvarlig inndriving, med tydeligere regler om blant annet god inkassoskikk, kommunikasjon med skyldnere, inkassovarsler og betalingsoppfordringer, behandling av innsigelser og klager, samt krav til virksomhetsutøvelse og tilsyn. For banker, finansforetak, inkassoforetak og andre aktører som håndterer forfalte pengekrav, innebærer loven et nytt regulatorisk rammeverk for inndrivingsprosesser og organisering av inkassovirksomhet.

Det er så langt vi kjenner til ikke fastsatt dato for ikrafttredelse og opphevelse av gjeldende inkassolov.

Konkurransetilsynet har startet en sektorundersøkelse av konkurransen i bankmarkedet og har bedt 14 banker om informasjon. Undersøkelsen gjelder blant annet forhold som kan påvirke konkurransen om innskudd og boliglån.

Det særlige ved saken er at sektorundersøkelsen er første steg mot en mulig markedsetterforskning, et nytt virkemiddel som kan brukes mot konkurranseproblemer i et marked selv om det ikke foreligger brudd på konkurranseloven. Dersom undersøkelsen avdekker forhold som tilsier at konkurransen er vesentlig begrenset, kan tilsynet gå videre med en formell markedsetterforskning og eventuelt pålegge tiltak for å bedre konkurransen.

Konkurransetilsynet viser til at tidligere undersøkelser har pekt på lav kundemobilitet, etablerings- og veksthindringer for banker og forhold som kan legge til rette for koordinering av rentenivåer.

Saken føyer seg inn i en bredere myndighetsoppmerksomhet om mobilitet og konkurranse i bankmarkedet, blant annet gjennom reglene om kontobytte i finansavtaleloven 2020 kapittel 4 og høringen i 2025 om produktpakker og koblingssalg.

IOSCO har publisert et tilsynsverktøy for bruk av kunstig intelligens i kapitalmarkedene. Verktøyet er ikke bindende, men viser hvilke AI-relaterte risikoområder verdipapirtilsyn internasjonalt nå er opptatt av.

IOSCO er samarbeidsorganisasjonen for verdipapirtilsyn globalt, og Finanstilsynet er norsk medlem. Rapporten bygger videre på IOSCOs tidligere arbeid om kunstig intelligens og maskinlæring hos markedsaktører og kapitalforvaltere.

Bakgrunnen er at AI i økende grad brukes i investeringsanalyse, rådgivning, kundedialog, algoritmisk handel, risikostyring, compliance og transaksjonsovervåking. IOSCO peker særlig på risiko der AI kan påvirke investorbeskyttelse, markedsintegritet eller finansiell stabilitet, blant annet gjennom uegnede anbefalinger, misvisende eller hallucinerte svar, bias, svak dokumentasjon, manglende menneskelig kontroll eller økt markedsvolatilitet.

For norske foretak under tilsyn gir rapporten et bilde av hvilke AI-temaer verdipapirtilsyn internasjonalt er opptatt av. Selv om verktøyet gjelder kapitalmarkedene, illustrerer rapporten også mer generelle utfordringer og svakheter ved bruk av AI i økonomiske og rettslige vurderinger.

EU har vedtatt insolvensdirektivet, direktiv 2026/799 om harmonisering av visse deler av insolvensretten. Direktivet ble publisert i EU-tidende 1. april 2026.

Som vi tidligere har omtalt, er formålet å styrke kapitalmarkedsunionen gjennom mer forutsigbare regler for inndrivelse, realisasjon av aktiva og fordeling mellom kreditorer. Direktivet er EØS-relevant, men det gjenstår å se hvordan det blir innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett.

I EU skal medlemsstatene i hovedsak gjennomføre direktivet innen 22. januar 2029.