Bærekraftsregulering i finansbransjen

Dersom man skal beskrive bærekraftsregulering i 2023, kommer man ikke forbi taksonomien. Taksonomiforordningen (EU 2020/852) etablerer EUs klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet. Klassifiseringssystemet er avgjørende for å identifisere lønnsomme bærekraftige aktiviteter og prosjekter, og å legge til rette for at finansmarkedene kanaliserer kapital til slike aktiviteter og prosjekter. Man kan si at taksonomien med dette danner grunnlaget for øvrige rapporteringskrav, standarder, og merkeordninger for grønne finansielle produkter og instrumenter.

I norsk rett gjennomføres taksonomiforordningen av lov om bærekraftig finans, og det er fastsatt forskrift for gjennomføring av taksonomikriterier og rapporteringskrav etter taksonomiforordningen.

Forordningen definerer seks klima- og miljømål. Disse er å bidra til

• å redusere og forebygge klimagassutslipp,
• klimatilpasning,
• bærekraftig bruk og beskyttelse av vann- og marine ressurser,
• omstilling til en sirkulærøkonomi, avfallsforebygging og gjenvinning,
• forebygging og kontroll av forurensning, og
• verne om og restaurere naturmangfold og økosystemer.

For at en aktivitet skal defineres som bærekraftig, må den bidra vesentlig til oppnåelsen av minst ett av målene, og ikke ha betydelig negativ innvirkning på de øvrige målene. I tillegg må aktiviteten oppfylle minstekrav til sosiale og styringsmessige forhold.

Det er EU-kommisjonens oppgave å fastsette nærmere kriterier for når konkrete aktiviteter kan defineres som bærekraftige, og i dette arbeidet støtter den seg på råd fra en rådgivende ekspertgruppe som kalles PSF – Platform on Sustainable Finance. Disse delegerte rettsaktene fra EU gjennomføres i Norge i forskrift.

Det første settet med kriterier dekker aktiviteter som vannkraftproduksjon, skogbruk, maritim transport, produksjon av aluminium, bygg- og eiendomssektoren, hydrogenproduksjon og lagring av CO2. Et annet sett med kriterier dekker enkelte gass- og kjernekraftsaktiviteter. Det vil med tiden bli utarbeidet nye kriteriesett for nye aktiviteter og hvordan disse kan bidra til klimatilpasning og redusere og forebygge klimagassutslipp.

Taksonomiforordningen har rapporteringsplikter for «store foretak» (NFRD- foretak) om i hvilken grad foretakene har, eller investerer i, aktiviteter som oppfyller taksonomikriteriene. Rapporteringsplikten skal inngå som en del av bærekraftsrapporteringen i foretakenes årsberetning. Finansforetak skal rapportere i hvor stor utstrekning de finansierer eller har investert i aktiviteter som oppfyller taksonomikriteriene. Bankene skal inkludere en «grønn brøk» som skal vise andel utlån til aktiviteter som oppfyller taksonomikriteriene. Telleren i brøken skal imidlertid bare omfatte utlån til foretak som selv er rapporteringspliktige (NFRD-foretak), og det er derfor stilt spørsmål ved effekten av regelverket.

Offentliggjøringsforordningen (EU 2019/2088), også kant SFDR, krever at finansaktører gir informasjon om hvordan de integrerer bærekraftsrisikoer i sine investeringer og hvordan de fremmer bærekraftige investeringer. Forordningen er også gjennomført i norsk rett ved lov om bærekraftig finans.

I forordningen er det fastsatt harmoniserte regler for åpenhet for finansmarkedsdeltakere og finansielle rådgivere om hvordan de integrerer miljømessige, sosiale og selskapsstyringsfaktorer i sine investeringsbeslutninger og finansielle rådgivning, og om deres overordnede og produktrelaterte bærekraftambisjoner. Forordningen medfører plikter både på produktnivå og på foretaksnivå.

Forordningen skal begrense mulig «grønnvasking», der finansielle produkter markedsføres som bærekraftige eller klimavennlige, uten at de oppfyller kravene i praksis.

EU-kommisjonen har gitt utfyllende regler til forordningen, blant annet informasjon relatert til taksonomien som skal opplyses når foretakene markedsfører et investeringsprodukt som grønt eller bærekraftig. Det er en pågående prosess med innlemming av disse utfyllende reglene i EØS-avtalen, men norske foretak er uansett oppfordret til å følge de utfyllende reglene.

For å oppnå at investeringer og utlån dreier i bærekraftig retning, må investorer, långivere og samfunnet for øvrig få relevant og pålitelig informasjon om virksomhetenes klima- og miljøpåvirkning, samt virksomhetenes eksponering mot klimarisiko og annen bærekraftsrelatert risiko. Informasjon vil legge til rette for velinformerte valg og gi muligheter for å påvirke utviklingen i retning av en grønn omstilling.

Frem til CSRD (direktiv 2022/2464/EU om bærekraftsrapportering / Corporate Sustainability Reporting Directive) eller bærekraftsdirektivet, har vi i Norge hatt overordnede regler om bærekraftsrapportering i regnskapsloven. Dette er regler som gjennomfører regnskapsdirektivet i Norge, og stiller krav til redegjørelse fra store foretak (NFRD) om deres integrering av samfunnsmessige hensyn, som miljø, i den daglige driften. Plikten gjelder også for foretak som er omfattet av forskrift om årsregnskap for banker, kredittforetak og finansieringsforetak. I tillegg har en del statlig eide foretak rapportert, og andre foretak har rapportert på frivillig basis.

CSRD er et direktiv som vil pålegge fortrinnsvis større selskaper å legge frem informasjon om virkningen av deres aktiviteter på mennesker og planeten, samt eventuelle bærekraftsrisikoer de er utsatt for. For å gjennomføre dette, innebærer direktivet endringer i EUs regnskapsdirektiv, rapporteringsdirektiv, revisjonsdirektiv og revisjonsforordning. Bærekraftsrapporteringen vil omfatte periodisk rapportering fra foretak om miljømessige, sosiale og styringsmessige forhold, inkludert forhold som gjelder arbeidstakere, respekt for menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon og bestikkelser. Ved rapporteringen vil det benyttes europeiske rapporteringsstandarder - European Sustainability Reporting Standards, ESRS - og rapporteringsformat - European Single Electronic Format, ESEF.

Norsk gjennomføring er vurdert av Verdipapirlovutvalget, som har kommet med forslag til norsk gjennomføring av CSRD. Utvalget har foreslått at bærekraftsrapporteringen tas inn i foretakenes årsberetning. For å sørge for at informasjonen som foretakene offentliggjør er korrekt, vil regelverket inneholde krav til revisjon. Det norske utvalget har foreslått at både foretakets ordinære eksterne revisor, annet revisjonsforetak og såkalte IASP-er (Independent Assurance Service Provider) kan avgi bekreftelser om rapporteringen.

Når det gjelder hvem som skal omfattes av rapporteringsplikten, har utvalgets flertall foreslått at plikten i samsvar med CSRD lovfestes for aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper, ansvarlige selskaper og kommandittselskaper der alle deltakerne som har ubegrenset ansvar er selskaper med begrenset ansvar, banker, kredittforetak og forsikringsforetak.

Videre foreslås den trinnvise implementeringen med størrelsesmessig begrensning gjort som følger:

• Fra og med regnskapsåret 2024: Store foretak av allmenn interesse og som har et gjennomsnittlig antall ansatte i regnskapsåret på over 500 årsverk.
• Fra og med regnskapsåret 2025: Øvrige store foretak jf. regnskapsdirektivet – både noterte og unoterte. Ifølge Finansdepartementet skal mindre og ikke-komplekse finansforetak og egenforsikringsforetak først rapportere fra regnskapsåret 2026, selv om de skulle oppfylle vilkårene for å defineres som store foretak etter regnskapsdirektivet.
• Fra og med regnskapsåret 2026: Små og mellomstore noterte foretak, med unntak for såkalte mikroforetak. Særskilt unntaksregel frem til regnskapsåret 2028.

Utredningen fra Verdipapirlovutvalget er på høring frem til 1. september 2023, og det er forventet at de norske reglene vil gjelde fra 5. juli 2024 – samtidig som i EU.

Store banker etter kapitalkravsforordningen (CRR) skal rapportere om bærekraftsrisiko to ganger i året, herunder om fysisk risiko og overgangsrisiko. I Norge er DNB, Kommunalbanken og Sparebank 1 SR-Bank definert som store etter CRR. Det er et pågående arbeid i EU for å pålegge alle banker rapporteringsplikt om bærekraftsrisiko, med noe lempeligere rapporteringskrav for mindre banker. Det er også et pågående arbeide med endringer i kapitalkravsdirektivet (CRD) for å klargjøre og styrke tilsynsmyndighetenes vurderinger av bankenes bærekraftseksponering. Finanstilsynet forventer uansett at det foreligger gode retningslinjer og rutiner som hensyntar risiko knyttet til bærekraft (ESG), og at klimarisiko inkluderes i alle risikovurderinger der det er relevant. ESG-risiko forventes å samsvare med foretakets risikoappetitt. 

Det er også en diskusjon om bærekraftsrisiko skal reflekteres i soliditetsregelverket. EBA har uttrykt skepsis til å hensynta andre politiske mål enn risikoen ved eksponeringene i kapitalkravene. Bærekraftsrisiko i form av fysisk klimarisiko og overgangsrisiko, er på den annen side risiko som annen risiko – og regelverket kan endres for å tilpasses bærekraftsrisiko. En endelig rapport fra EBA om dette er forventet i 2023. Det må forventes at Baselkomiteens overordnede prinsipper fra 2022 for bankers og tilsynsmyndigheters håndtering av klimarelatert risiko vil bli hensyntatt.

Tilsvarende utvikling har vi sett på forsikringsområdet, hvor EIOPA har ment at bærekraftsrisiko kan håndteres innenfor Solvens II. Eksisterende verktøy for å måle og redusere risiko antas å kunne overføres og brukes på bærekraftsrisiko. Dette vil igjen forutsette godt datagrunnlag for å avklare i hvilken utstrekning bærekraftsrisiko utgjør en risiko for foretakenes soliditet.

European Green Bond Standard (EUGBS) er en frivillig standard som skal bidra til å øke miljøambisjonene i det grønne obligasjonsmarkedet. Det har så langt ikke vært én slik standard, men flere internasjonale markedsstandarder for grønne obligasjoner. I Norge har man benyttet uavhengige tredjeparter til å vurdere om obligasjonen finansierer miljøriktige formål og tilfredsstiller de aktuelle markedsstandardene.

Gjennom forordningen ønsker man å regulere bruken av «European Green Bond». Standarden er frivillig, og kan brukes av alle typer utstedere og for alle typer av obligasjoner. Forordningen krever at midlene brukes til prosjekter som samsvarer med EUs taksonomi for miljømessige bærekraftige aktiviteter, men inntil 15 prosent av midlene skal kunne finansiere aktiviteter som ennå ikke har fått kriterier. Ved gjennomføring av forordningen innføres rapporteringskrav, krav til ekstern verifisering av oppfyllelse av forordningskrav, og registrering av de som skal verifisere hos ESMA. Hvordan ESMAs rolle for EØS EFTA-statene vil løses, gjenstår å se. Det er politisk enighet om EUGBS i EU, men forordningen er i skrivende stund til behandling i Europaparlamentet. I Norge vurderer Finanstilsynet gjennomføring i Norge.

Det finnes en rekke finansielle produkter som markedsføres som «grønne». Det kan være billigere lån til bil eller bolig dersom bilen er nullutslippsbil og boligen er energieffektiv.

I Norden har miljømerkeordningen Svane-merket siden 2017 også dekket verdipapirfond og andre investeringsprodukter.

I EU er det et pågående arbeid med ECOLABEL, som skal være en felleseuropeisk merkeordning for finansielle produkter mot forbrukere som bygger på taksonomien.

Det er en overhengende fare for grønnvasking i finansbransjen, og EUs finanstilsynsmyndigheter arbeider med en undersøkelse av omfanget av grønnvasking som formodentlig vil lede til nytt regelverk og virkemidler for å motvirke grønnvasking.