Internasjonale konkurser – norsk lovregulering av grenseoverskridende insolvensbehandling

Norsk konkurslovgivning er i dag tilnærmet utelukkende utformet med sikte på nasjonale konkurser i Norge. I et stadig mer internasjonalt næringsliv hvor selskap som blir tatt under insolvensbehandling i stor grad har forgreininger utenfor ett land skaper dette utfordringer – både ved håndheving av en norsk konkurs i andre land og ved utenlandske insolvensbehandlinger som skal håndheves i Norge. Det er nå fremmet et forslag til norsk lovregulering av grenseoverskridende insolvensbehandlinger, og nedenfor har vi sett på hovedpunktene.

1. Kort om bakgrunnen

Gjeldende konkurslov og dekningslov inneholder tilnærmet ingen regulering av den internasjonale virkningen av at det åpnes konkurs eller gjeldsforhandling i Norge, eller hvilken betydning en utenlandsk insolvensbehandling skal tillegges i Norge. Selv om et norsk konkursbo kan påberope seg norske regler i andre land, er det ikke gitt at dette blir akseptert av det aktuelle landets rettssystem. Tilsvarende har vi eksempler på at virkningen av åpning av utenlandsk insolvensbehandling ikke blir anerkjent i Norge.  Unntak fra dette gjelder mellom de nordiske landene hvor den nordiske konkurskonvensjonen fra 1933 bestemmer at virkningene av konkursåpning i ett land skal anerkjennes for skyldnerens formue i de andre landene.

Innenfor EU gjelder som et utgangspunkt konkursforordningen (EF 1346/2000), som er i ferd med å bli avløst av en ny insolvensforordning (EU 2015/848). Hovedtrekkene i disse er at de utpeker hvor insolvensbehandling skal åpnes i grenseoverskridende tilfeller, samt at medlemsstatene plikter å anerkjenne slik åpning av insolvensbehandling. Siden konkurs faller utenfor EØS-avtalen, gjelder forordningene imidlertid ikke for Norge og kan heller ikke påberopes av Norge overfor EU-statene.

Et initiativ til samordning av reglene er også tatt av FNs UNCITRAL-organisasjon. UNCITRAL laget i 1997 en modellov for grenseoverskridende konkurs som det enkelte land kan vedta å følge, og mange land har vedtatt lovregulering inspirert av modelloven.

Fra norsk side gav regjeringen i 2009 et mandat til professor Mads Henry Andenæs til å utrede norsk insolvensrett og å gi et forslag til lovregulering. Forslaget som kom i 2010 gikk langt i å anbefale at Norge inngikk en avtale med EU om at konkursforordningen skulle gjelde.

Det forslaget til nye regler i konkursloven som departementet nå har sendt til Stortinget, innebærer imidlertid at det ikke vil bli søkt om en avtale med EU. I stedet legges det opp til en ensidig regulering fra norsk hold, inspirert av både insolvensforordningen og UNCITRAL.

De nye reglene omfatter selskap og andre upersonlige rettssubjekter. Fysiske personer omfattes ikke, selv om de har drevet næringsvirksomhet. Insolvensbehandling av særforetak som banker, andre kredittinstitusjoner og forsikringsforetak er også holdt utenfor de nye reglene.

2. Hvor skal konkurs åpnes i grenseoverskridende tilfeller – COMI-prinsippet

Etter gjeldende lovgivning kan konkurs åpnes i Norge hvis skyldneren har hovedforretningssted i Norge, noe som må innebære at virksomheten faktisk drives fra Norge.

Dette endres nå ved at det avgjørende for om konkurs skal åpnes i Norge skal være hvor skyldnerens hovedinteresser er. Prinsippet er i samsvar med konkursforordningens regulering, som nedfeller det såkalte COMI-prinsippet (center of main interests). Ved tolkningen av den nye norske regelen må det derfor være vid adgang til å se hen til den omfattende praksis og teori som finnes fra EU-landene på dette området.

3. Adgang til å åpne særkonkurs i Norge

Fra tid til annen vil det være behov for å åpne særskilt og territorielt avgrenset konkurs i Norge som omfatter skyldnerens eiendeler i Norge. Dette vil være aktuelt der det begjæres fra et utenlandsk hoved-konkursbo, fortrinnsvis for å avhjelpe bobehandlingen. Men det er også gitt anledning for norsk særkonkurs hvor det ikke er åpnet konkurs i det landet hvor skyldnerens hovedinteresser er og det i tillegg foreligger et nærmere angitt behov for en norsk særkonkurs. Særkonkurs vil bare være aktuelt i de tilfeller hvor skyldnerens hovedinteresser er i et annet land, og hvor skyldneren har forretningssted og registrert utenlandsk foretak i Norge. Ved slik særkonkurs vil det også være egne regler for å avstemme forholdet mellom et norsk særkonkursbo, og et bo som håndterer den utenlandske hoved-konkursen.

4. Anerkjennelse av utenlandsk insolvensbehandling

De nye reglene innebærer at norsk rett som et utgangspunkt skal anerkjenne virkningen av utenlandsk insolvensbehandling. Men det stilles nærmere krav til en slik insolvensbehandling:

• den må være åpnet der skyldneren har sine hovedinteresser,

• den må være kollektiv (omfatter alle kreditorer),

• den må medføre at skyldneren helt eller delvis mister rådigheten over sin formue,

• det må være utnevnt en insolvensforvalter,

• skyldneren må være en juridisk person,

• insolvensbehandlingen må være åpnet i en stat som etter sin nasjonale rett anerkjenner tilsvarende insolvensbehandling åpnet i Norge, og

• reglene som kommer til anvendelse i Norge skal ikke stride mot grunnleggende prinsipper i norsk rett («ordre public»).

Det er bare boets beslagsrett og skyldnerens rådighet under insolvensbehandlingen som skal reguleres av åpningslandets rett. Når det gjelder de øvrige virkninger av insolvensbehandlingen skal dette følge av norsk rett slik det er nærmere regulert.

5. Omstøtelseskrav mot utenlandske parter

Loven innebærer også en avklaring og presisering av at et norsk konkursbo kan reise omstøtelseskrav mot utenlandske parter som har alminnelig verneting i utlandet ved den norske bobehandlingsdomstolen. Vi har tidligere fått medhold i behandling av slike krav i Norge både av tingrett og lagmannsrett (LB-2013-15546), men det er positivt at dette kodifiseres i loven.

6. Videre behandling

De nye reglene er sendt til Stortinget for vedtakelse, og vi venter ikke store endringer under behandlingen i Stortinget.

7. Vurdering

Det må være udiskutabelt at Norge trenger regler om grenseoverskridende insolvensbehandlinger, og de nye reglene gir løsninger som nok kan brukes i mange tilfeller.

Det fremstår likevel som en svakhet at departementet ikke vil forsøke å få til en avtale med EU om gjensidig anvendelse av insolvensforordningen. En slik avtale ville gitt større forutsigbarhet ved grensekryssende insolvensbehandlinger mellom Norge og øvrige europeiske land.

Reglene fremstår også som kompliserte å håndtere, og det synes å ligge en god del konfliktmateriale i de muligheter og avgrensninger som det er lagt opp til.