Lov om forvaltning av alternative investeringsfond – AIFM-loven

Finansdepartementet har nylig fremmet forslag til lov for gjennomføring av AIFM-direktivet («Alternative Investment Fund Managers Directive», direktiv 2011/61/EU). Lovforslaget innebærer kort fortalt at forvaltere av alternative investeringsfond på nærmere vilkår blir underlagt konsesjonsplikt og at virksomheten blir lovregulert. Loven forventes vedtatt før sommerferien, sannsynligvis med ikrafttredelse fra 1. juli.

Et alternativt investeringsfond kan defineres som en kollektiv investeringsstruktur som ikke er UCITS-fond. UCITS-fond er de fondene som oppfyller krav i henhold til UCITS-direktivene og kan markedsføres fritt i EØS-området. De alternative investeringsfondene er gjerne betegnet som aktive eierfond (private equity), hedgefond, eiendomsfond eller infrastrukturfond. Også forvaltning av nasjonale fond etter verdipapirfondloven, herunder spesialfond, faller i utgangspunktet inn under den nye loven siden de ikke er UCITS.

Lovforslaget regulerer ikke de alternative investeringsfondene som sådan, men oppstiller krav til forvalterne, krav til markedsføring av slike fond og krav til depotmottakere for alternative fond. Fra før er ytelser av investeringstjenester knyttet til andeler i alternative investeringsfond i mange tilfeller allerede omfattet av verdipapirhandellovens regler om investeringstjenester.

Forvaltere av alternative investeringsfond som faller under loven plikter å søke om konsesjon. For forvaltere som forvalter alternative investeringsfond med en samlet verdi under visse terskelverdier (laveste terskel 100 millioner euro), kreves det ikke konsesjon, men for disse forvalterne stilles det krav til registrering, rapportering til Finanstilsynet og tilsyn. Konsesjonspliktige foretak må oppfylle krav til kapital, kvalifiserte ledere, styremedlemmer og eiere.

Loven oppstiller en rekke krav til foretak som skal ha konsesjon som forvalter for alternative investeringsfond, herunder organisatoriske krav, operasjonelle krav, opplysnings- og informasjonsplikter, krav ved finansiell giring, krav til risikostyringsfunksjon og restriksjoner på å drive annen virksomhet.

Loven stiller også krav til depotmottaker for fondene. For hvert alternativt investeringsfond skal det være en depotmottaker som skal oppbevare fondets eiendeler og ha en kontrollfunksjon. I utgangspunktet er det bare kredittinstitusjoner og verdipapirforetak som kan være depotmottakere.

En forvalter med konsesjon i en EØS-stat skal kunne forvalte og markedsføre alternative investeringsfond som er etablert i EØS-stat til profesjonelle investorer i EØS-området etter at det er gitt melding til tilsynsmyndigheten i hjemlandet. I den utstrekning enten forvalter eller fondet ikke er hjemmehørende i EØS, må forvalter søke tillatelse fra Finanstilsynet for å kunne markedsføre fondet mot profesjonelle investorer i Norge. Det skal også være tillatt for forvalterne å markedsføre alternative investeringsfond til ikke-profesjonelle investorer, men det er da stilt opp særskilte krav til investorvern.

AIFM-direktivet er foreløpig ikke gjort til en del av EØS-avtalen. Årsaken er at direktivet forutsetter at den nye europeiske tilsynsmyndigheten ESMA gis en overnasjonal kompetanse i visse situasjoner, og det er problematisk under EØS. Forvaltere med norsk konsesjon kan derfor ikke påregne å  «passporte» forvaltning og/eller markedsføring til andre EØS-stater før direktivet er gjort til en del av EØS-avtalen.

Det er også fremmet forslag om forskrift til loven med høringsfrist 18.05.2014, og det er tre supplerende forordninger som er foreslått inntatt i sin helhet som forskrift. De tre forordningene er

• Forordning 231/2013 om blant annet forvaltningskapital, organisatoriske og operasjonelle krav og regler om depotmottaker

• Forordning 447/2013 om prosess for registreringspliktige forvaltere som ønsker å søke konsesjon

• Forordning av 17.12.2013 om åpne og lukkede fond som blant annet har betydning for regler om likviditetsstyring og verdivurdering