Renteendringssakene fra Island – grunnlag for erstatningskrav mot norske banker?

1. Sakene fra Island som EFTA-domstolen tok stilling til

Sakene fra Island (forente saker E-13/22 og E-1/23, og sak E-4/23) reiste spørsmål ved bankenes adgang til å ensidig endre rente og andre kostnader i kredittavtaler med flytende rente i forbrukerforhold, samt om bankenes prekontraktuelle informasjon. Domstolen vurderte klausulene mot forbrukeravtaledirektivet (93/13/EØF), boliglånsdirektivet (2014/17/EU), og forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF). 

Renteendringsklausulene i sakene E-13/22 og E-1/23 gav bankene rett til ensidig endring av flytende renter under henvisning til eksterne og bankinterne forhold som tilsa justering av renter. Klausulene ligner på regimet som ble praktisert under finansavtaleloven 1999, men norske klausuler har nok tradisjonelt vært mer stringent og balansert utformet. Slik vi forstår domstolen, mener den at slike renteendringsklausuler i prinsippet er tillatt brukt. Det vil imidlertid være skranker for utformingen av klausulene. Domstolens redegjørelse for skrankene er kompleks og lar seg egentlig ikke sammenfatte godt, men en forsøksvis kort oppsummering er:

• Renteendringsklausulene må være transparente ved at en vanlig forbruker må kunne forstå metoden som benyttes for å beregne renten, for derved å kunne vurdere vilkårets potensielle økonomiske konsekvenser, basert på klare og forståelige vilkår.
• Generelle henvisninger til uforutsette potensielle økninger i kreditors kostnader, uttrykk som «renter på markedet» og «endringer i bankens finansieringskostnader», og generelle henvisninger til «blant annet» kan vanskelig etterprøves av en forbruker.
• Kravene til klarhet, tilgjengelighet, objektivitet og etterprøvbarhet gjelder hver gang en indeks eller en referanserente benyttes for å beregne lånerenten, og indeks og referanserente må her forstås i vid forstand.
• Vilkår må erklæres urimelige og ugyldige dersom de forårsaker en betydelig ubalanse i partenes rettigheter og forpliktelser til ulempe for forbrukeren. Det åpnes for å erstatte ugyldige vilkår med utfyllende bestemmelser fra nasjonal rett dersom ugyldighet er til hinder for at kontraktene kan fortsette å virke.

Når det gjelder prekontraktuell opplysningsplikt og SEF-skjemaet etter forbrukerkredittdirektivet som var temaet i sak E-4/23, mener domstolen det kreves at kreditor uttømmende spesifiserer vilkårene for beslutningen om å endre renten for en kredittavtale med flytende rente. Generelle henvisninger til uforutsett økning i kreditors kostnader eller andre forhold som ikke er kjent for kreditor, eller generelle og åpne henvisninger som «osv.» og «blant annet» uten nærmere presisering ble antatt å ikke være tilstrekkelig. Alle gebyr som følger av låneavtalen, må også spesifiseres i SEF-skjemaet og i låneavtalen. Hensikten med SEF-skjemaet er at en potensiell kunde skal kunne sammenligne ulike tilbud, og da må sentrale vilkår fremkomme av skjemaet. 

EFTA-domstolens uttalelser var rådgivende for de nasjonale domstolene. Etter det vi har fått opplyst, førte den første tingrettssaken på Island til frifinnelse av banken da tingretten mente at renteendringsklausulene og de etterfølgende renteendringene lå innenfor kravene som oppstilt av EFTA-domstolen. 

2. Tilsvarende saker fra EU-domstolen 

Kostnadene ved kredittavtaler i forbrukerforhold og hvordan de er beskrevet og beregnet, har også vært oppe flere ganger for EU-domstolen. Av nyere praksis kan nevnes sak C-472/23, en forhåndsavgjørelse fra tidligere i år hvor EU-domstolen behandlet spørsmål om renteendringer i en sak fra Polen. EU-domstolen ser her ut til å ha lagt seg på samme linje som EFTA-domstolen ved tolkningen av forbrukerkredittdirektivet 2008 (2008/48). Domstolen uttaler at det etter artikkel 10.2 k) (gjennomført i finansavtaleloven § 3-12 første ledd jf. § 3-22 og § 3-34 første ledd bokstav g jf. § 3-28 bokstav a) kreves at en normalt informert, rimelig oppmerksom og bevisst forbruker kan kontrollere hvorvidt omstendighetene for økning i kostnadene foreligger og deres innvirkning på disse kostnadene, i den grad denne informasjonen kan påvirke forbrukerens mulighet til å vurdere omfanget av sin forpliktelse. Sanksjonen ved mangler knyttet til informasjonen kan være bortfall av rett til renter og kostnader dersom forbrukeren har vært forhindret fra å vurdere omfanget av sin forpliktelse. 

3. Hva med norske forhold?

Norge har hatt en lang tradisjon for å tillate at bankene og andre finansforetak forbeholder seg rett til ensidig endring av det vi kaller flytende renter. I tråd med EFTA-domstolens vurdering, må slike klausuler i sitt utgangspunkt anses tillatte. Samtidig er det klart at det vil være skranker for utforming av klausulene, og hvilke omstendigheter som kan anføres som grunnlag for en renteendring. Ved eventuelle søksmål må man derfor inn og vurdere utformingen av den enkelte klausul, og hvordan renteendringene har vært begrunnet. Utfallet kan man ikke forskuttere på generelt grunnlag. 

Dersom vi likevel skal se litt generelt på markedspraksisen som har eksistert, så mener vi det er relevant at renteendringsregimet som gjaldt under finansavtaleloven 1999 var forankret i en enighet mellom forbrukermyndighetene og næringen tilbake på 80-tallet. Det ble forutsatt å kunne fortsette å gjelde da finansavtaleloven 1999 ble vedtatt. Finansavtaleloven 2020 bygger på et formelt samtykkesystem, men åpner også i realiteten for ensidige endringer fra kredittyter. 

Videre har det vært fremmet en rekke saker for Finansklagenemnda om lovmessigheten av renteendringer, uten at vi er kjent med at klausulene i seg selv har blitt satt til side eller har blitt ansett urimelige. 
EFTA-domstolen uttalte også at endringer etter objektive og tilgjengelige indekser, slik som Norges Banks styringsrente, vil være tillatt da indeksen er tilgjengelig og etterprøvbar. De fleste renteendringer i det norske markedet kan knyttes til endringer i styringsrenten, og det må fortsatt være tillatt. 

Generelt tror vi basert på EFTA-domstolens uttalelser og norsk markedspraksis, at det norske renteendringsregimet som et utgangspunkt vil passere en rettslig prøving. Det kan likevel ikke utelukkes at konkrete renteendringsklausuler og renteendringer kan bli underkjent ved en rettslig prøving etter de prinsipper som EFTA-domstolen nå har trukket opp. Domstolens uttalelser er uansett en nyttig påminnelse om viktigheten av å utforme balanserte vilkår i forbrukerforhold, i samsvar med relevante direktivbestemmelser, slik at en alminnelig opplyst og rimelig oppmerksom forbruker kan forstå sin rettsstilling.