Forslag til lov om statlig garantiordning for lån til små og mellomstore bedrifter

[Merk at vi har publisert en oppdatert artikkel om emnet 30.03.2020 som du kan lese her: https://finansjuridisk.no/artikler/koronakrisen-2-mer-om-statlig-garantiordning-for-laan-til-smaa-og-mellomstore-bedrifter-utfyllende-bestemmelser-i-forskrift/]

1. Innledning

Regjeringen har lagt frem for Stortinget forslag til lov om statlig garantiordning for lån til små og mellomstore bedrifter i Prop. 58 LS (2019 – 2020). Forslaget er en del av virkemiddelpakken som regjeringen har foreslått i kjølvannet av utbredelsen av Korona-viruset (Covid-19). Loven skal åpne for at staten stiller garantier for nye banklån til små og mellomstore bedrifter, i håp om at dette vil tilføre næringslivet nødvendig likviditet for å komme gjennom krisen.

Ordningen bærer preg av å være stablet på beina i løpet av kort tid, og at den skal være midlertidig for å avhjelpe likviditetsutfordringene bedriftene forventes å møte. En slik ordning er å anse som statsstøtte, og vilkårene bærer også preg av å være tilpasset et midlertidig rammeverk fra EU som åpner for visse støttetiltak.

Nedenfor har vi sett på hovedtrekkene i garantiordningen.

2. Staten stiller garanti for finansforetakets enkeltlån til kunder

Loven legger opp til en ordning der staten stiller garanti for finansforetakenes kunder ved innvilgelse av nye lån ut i fra den tanke at små og mellomstore bedrifter hovedsakelig finansierer seg hos bankene. Ordningen er som kjent inntil videre på totalt 50 milliarder kroner, og den totale potten er i utgangspunktet foreslått fordelt på de enkelte finansforetakene slik at hvert foretak får en andel som reflekterer det enkelte finansforetaks markedsandel i markedet for lån til små og mellomstore bedrifter. Til dette er det presisert at lån til bedrifter innen næringseiendom skal holdes utenfor da disse representerer relativt liten sysselsetting og også finansierer seg hos andre kilder (obligasjonsmarkedet). Videre er det presisert at rammen til de enkelte finansforetak revurderes etter hvert med sikte på optimal utnyttelse av den totale rammen.

Garantien skal dekke 90 % av beløpet finansforetakets innvilger til kunden innenfor rammene av loven. De resterende 10 % må finansforetaket selv dekke, og finansforetakets egen eksponering antas å medvirke til gode kredittvurderinger fra finansforetakenes side. EUs midlertidige rammeverk åpnet også for en garanti på 35 % for first loss, men en slik ordning har norske myndigheter ikke gått inn på.

Ved nedbetaling skal det garanterte beløpet reduseres tilsvarende, men det er ikke sagt noen om hvordan dette vil fungere eksempelvis ved kassakreditter som normalt nedbetales med mulighet for å trekke opp igjen.

Ordningen er i første omgang foreslått administrert av Norges Bank, men det varsles at regjeringen vil etablere et eget organ som skal ha ansvar for administrasjon av garantiene.

Regjeringen har videre foreslått at det ikke skal utstedes garantidokumenter fra staten, og staten skal heller ikke involveres ved ytelse av kreditt. Det skal være opp til finansforetaket å vurdere om vilkårene for garanti er til stede, og ved innvilgelse av lån som forutsettes dekket av garantiordningen, skal det meldes til administrasjonsorganet. Ved utbetaling foreslås det at finansforetaket skal søke om utbetaling, og finansforetaket må da dokumentere at vilkårene for garanti er oppfylt og at låntaker har misligholdt.

De nærmere regler om administrasjon av ordningen vil bli fastsatt i forskrift. Det er forutsatt at staten skal ha en garantiprovisjon, men det er lite konkret sagt om hvor stor denne vil være. Det vil også bli en rapporteringsordning for finansforetakene, hvor det blant annet skal dokumenteres at den økonomiske fordelen av garantien i størst mulig grad er overført til låntaker.

3. Hvilke bedrifter kan få garanti?

Det er flere krav til bedriftene som kan omfattes av garantiordningen:

a) Garantiordningen gjelder kun for små og mellom store bedrifter. I forarbeidene til den nye loven er det vist til EU-regler som definerer små og mellomstore bedrifter som et hensiktsmessig utgangspunkt. Fra disse omfattes «virksomheter som sysselsetter færre enn 250 personer, og som har en årlig omsetning på ikke mer enn 50 mill. euro eller en årlig samlet balanse på ikke mer enn 43 mill. euro.» Nærmere norske regler forventes fastsatt i forskrift.

b) Bedriftene må ha virksomhet i Norge. Hva som ligger nærmere i dette, forutsettes fastsatt i forskrift.

c) Bedriftene må på grunn av Covid-19-utbruddet stå overfor en akutt likviditetsmangel. Her er det forutsatt at finansforetakene foretar et skjønn. Det er sagt i forarbeidene at kravet til akutt likviditetsmangel vil i liten grad være forenlig med utbyttebetalinger og annen utdeling av bedriftens midler.

d) Bedriftene må forventes å være lønnsomme under normale markedsforhold. I forarbeidene erkjennes det at dette kravet er vanskelig å operasjonalisere, men det forventes at finansforetakene foretar hensiktsmessige kredittvurderinger.

e) Ordningen omfatter ikke bedrifter som var i økonomiske vanskeligheter per 31. desember 2019. Forarbeidene henviser til EU-regler for å nærmere definere hva som er økonomiske vanskeligheter. Eksempelvis nevnes at et aksjeselskap hvor halve aksjekapitalen er «bortfalt» på grunn av akkumulerte tap for å være i økonomiske vanskeligheter. Videre vil et foretak som oppfyller vilkårene for å begjæres konkurs være å anse i økonomiske vanskeligheter.

4. Lån som kvalifiserer til garanti

Loven oppstiller nærmere krav til lån som kvalifiserer til garanti.

Det er en relativ beløpsgrense for lån som kan kvalifisere til garanti. Slike lån kan ikke utgjøre mer enn to ganger bedriftens lønnskostnader i 2019, inkludert sosiale avgifter og kostnader til innleid personell, eller 25 prosent av bedriftens omsetning i 2019. Hvis bedriften er etablert 1. januar 2019 eller senere og lønnskostnader skal benyttes som beregningsgrunnlag, skal lånet ikke utgjøre mer enn bedriftens anslåtte lønnskostnader for de to første driftsårene. I særlig begrunnede tilfeller, og basert på en plan som tallfester bedriftens likviditetsbehov, kan lånet være større, dersom det er nødvendig for å dekke bedriftens likviditetsbehov de neste 18 måneder.

Det er også satt en absolutt beløpsgrense, ved at lån ikke kan utgjøre mer enn 50 millioner kroner.

Både den relative og absolutte beløpsgrensen suppleres av en kumulasjonsbestemmelse, slik at dersom låntaker har flere lån fra samme finansforetak under garantiordningen, skal skrankene vurderes for summen av lånene.

Det stilles også en slags kvalitativ skranke for lånene, ved at de så langt som mulig ha samme betingelser som et tilsvarende lån til en tilsvarende låntaker ville hatt i en normal markedssituasjon.

Til slutt oppstilles det en tidsmessig grense, dels ved ordningen er begrenset til nye lån som innvilges fra lovens ikrafttredelse og frem til 1. juni 2020 av finansforetak med tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet i Norge. Dels er den tidsmessig grense satt ved at lån som skal garanteres under ordningen ikke kan ha en løpetid på mer enn 3 år, likevel slik at dette ikke skal være til hinder for at lån gis med kortere løpetid og forlenges innenfor rammen av 3 år.

5. Forskrift forutsettes å utfylle loven

Det er klart at en lov som forberedes på så kort tid ikke kan inneholde detaljert regulering av alle relevante spørsmål. Det er derfor gitt flere og ganske omfattende hjemler for å utfylle loven i forskrift, og mange av spørsmålene som reiser seg rundt disse garantiene vil måtte bli avklart i forskrift.

6. Lovutkastets videre skjebne

Forslaget til lov som er presentert av regjeringen, er enstemmig vedtatt av Stortinget ved første behandling. Andre behandling er satt til 24. mars. Siden loven innebærer statsstøtte, må den imidlertid notifiseres til og godkjennes av ESA før det kan gis garantier under loven. Departementet har sagt at det forventer at behandlingen av ESA går raskt. 

For vår del håper vi det kommer avklarende forskrifter raskt. Det er en rekke spørsmål som ikke er tilstrekkelig avklart gitt at finansinstitusjonene skal vurdere vilkårene selv, og for finansinstitusjonene er det viktig at man kan være sikker på hvorvidt et lån er dekket av ordningen eller ikke.