Høyesterett om rettsvernskrav for løsøre – dommen om «Aurstad Maskinutleige AS»

Høyesteretts flertall har i dommen HR-2021-2248 A slått fast at det alminnelige rettsvernskravet for beskyttelse mot selgers kreditorer ved salg av ikke-realregistrerbart løsøre er overlevering til erververen eller fratakelse av rådigheten. Med dette holder Høyesterett fast ved det som har vært ansett som den tradisjonelle læren i norsk rett. Men Høyesterett åpner også for visse unntak fra kravet om overlevering, og dommen kaster interessant lys over relativt vanlige transaksjonstyper.

Saksforholdet

Saken knytter seg til en omorganisering av Aurstad-konsernet i 2018. Konsernet driver som anleggsentreprenør. I 2018 hadde konsernet dårlig økonomi og det ble blant annet besluttet å selge deler av maskinparken fra K. A. Aurstad AS til et søsterselskap med navn Aurstad Maskinutleige AS – begge nevnte selskap fullt ut eid av morselskapet Aurstad AS. Maskinparken skulle leies tilbake fra Aurstad Maskinutleige AS til K.A. Aurstad AS. Maskinparken var på prosjekter, og det ble ikke foretatt noen overlevering fra selger til kjøper. Aurstad Maskinutleige AS fikk finansiering fra bank for gjennomføring av kjøpet.

Kort tid etter transaksjonen gikk selgeren – K.A. Aurstad AS – konkurs. Boet bestred overfor kjøperen – Aurstad Maskinutleige AS - overdragelsen av maskinparken ettersom maskinene ikke var overlevert. Aurstad Maskinutleige AS inngikk etter hvert forlik med boet, og reiste så dette søksmålet mot sin tidligere advokat med krav om erstatning fordi rettsvernsproblematikken ikke var tatt opp ved gjennomføring av transaksjonen. Avgjørende for om det forelå ansvarsgrunnlag var om ervervet av maskinparken hadde rettsvern.

Hva kan vi slutte ut fra Høyesteretts dom?

Høyesteretts flertall kom som sagt til at ervervet av maskinparken ikke hadde rettsvern. De generelle poengene vi mener man kan trekke ut av dommen er:

1. Hovedregelen er at selger må fratas rådigheten over løsøre for at kjøper skal oppnå rettsvern mot selgers kreditorer

I norsk rett er det ikke lovfestede regler om rettsvern for avtaleerververs eiendomsrett til ikke-realregistrerbart løsøre. Panteloven § 3-2 (håndpant i løsøre) krever imidlertid at eieren fratas rådigheten. Ut fra et konsekvenshensyn mener Høyesterett at utgangspunktet må være at man ser hen til reglene om rettsvern etter håndpanteregelen, det vil si at eieren fratas rådigheten.

Et slikt utgangspunkt har også en viss støtte i de to eldre høyesterettsdommer gjengitt i Rt-1910-231 («Ku-dommen»)og Rt-1912-263 («Jernskrap-dommen»). Høyesterett legger i dommen om Aurstad også vekt på at en tilnærmet samlet juridisk teori over lang tid har fremholdt dette som hovedregelen i norsk rett, selv om enkelte forfattere i senere tid har stilt spørsmål ved om en slik hovedregel kan eller bør oppstilles.

Høyesterett uttaler at fratakelse av rådigheten ikke må være varig ved eiendomsoverdragelser, i motsetning til ved pantsettelser. Spørsmålet om hvor lenge fratakelse av rådigheten må vare angis ikke selv om det kan være praktisk viktig ved salg og tilbakeleieavtaler.

2. Høyesterett åpner for unntak i samsvar med interesselæren og for tilvirkningskjøp

Fra hovedregelen eller utgangspunktet, oppstiller Høyesterett to unntak, for henholdsvis den såkalte interesselæren og for tilvirkningskjøp.

Interesselæren går kort fortalt ut på at overleveringsvilkåret ikke gjelder i de tilfellene selger er klar til å levere, men sitter med den individualiserte tingen i kjøpers interesse, eksempelvis fordi kjøper ikke har lagerplass.

Unntaket for overleveringskravet i tilvirkningskontrakter tar kort fortalt sikte på situasjoner hvor bestilleren har betalt for varer som fremdeles befinner seg hos tilvirkeren ettersom gjenstanden er under produksjon, og dermed ikke kan overleveres til bestilleren.

Disse to unntakene har også vært ganske alminnelig akseptert i norsk juridisk teori, og Høyesterett påpeker at faren for kreditorsvik i disse tilfellene er liten. Det er likevel interessant at Høyesterett stadfester at disse unntakene finnes, selv om det ikke var avgjørende for resultatet i Aurstad-saken.

3. Om det skal gjelde et unntak i forbrukerkjøp lar Høyesterett stå åpent

Saken gjaldt mellom to profesjonelle parter, og Høyesterett finner ikke grunn til å gå inn på om det bør oppstilles et unntak for forbrukere som har betalt ting på forskudd eksempelvis ved kjøp på nettet. Det er i juridisk teori omstridt om et slikt unntak kan oppstilles, og dette forblir inntil videre uavklart.

4. Høyesterett avviser å gjøre unntak basert på en konkret vurdering av om transaksjonen er notorisk

Høyesterett gir uttrykk for at unntak ikke kan etableres basert på vurdering av om den konkrete  transaksjonen var notorisk eller kontrollerbar på annen måte. Et unntak i den aktuelle saken måtte av rettstekniske hensyn da gjelde for avtaler om salg og kombinert med tilbakeleie sin alminnelighet. Høyesterett signaliserer med dette at dersom det skal etableres unntak fra hovedregelen, så må dette være unntak for typetilfeller, og ikke basert på konkrete vurderinger av notoriteten i den konkrete sak.

Den type transaksjon som man stod overfor her, med salg og tilbakeleie, lignet mye på en panterett. Hensynet til notoritet måtte da stå sterkt i samsvar med det som gjelder etter panteloven § 3-2. Det var da liten grunn til å gjøre unntak fra overleveringskravet for en slik type transaksjon.

Heller ikke det forhold at transaksjonen var håndtert etter dokumentasjonskravene ved konserninterne transaksjoner jf. aksjeloven §§ 3-8 og 3-9, med blant annet revisorbekreftelse og melding til Foretaksregisteret, gav grunnlag for å gjøre unntak fra overleveringskravet.

5. Reglene om rettsvern gjelder uavhengig av reglene om reell overdragelse og omstøtelse

Et konkursbo kan bestride en transaksjon også fordi den ikke er reell eller fordi den kan omstøtes. Men selv om slike regler finnes, mener Høyesterett at kravet til rettsvern står på egne ben da både hensynene bak regelsettene og utformingen av reglene er forskjellig. Man kan altså ikke lempe på kravene til rettsvern fordi kreditorskadelige transaksjoner uansett kan angripes etter reglene om reell overdragelse og omstøtelse.

Hvilken betydning får dommen videre?

Dommen kommer med nyttige avklaringer rundt rettsvernskrav for løsøre, og gir veiledning rundt hvordan Høyesterett generelt ser på rettsvernsspørsmål. Rettsvernsreglene anses som preseptoriske og må som et klart utgangspunkt gjelde absolutt, selv om det skulle lede til uheldige resultater i enkelttilfeller.  

For aktører som har eller kommer til å gjennomføre transaksjoner, er det viktig å få sjekket at rettsvern for overlevering av løsøre er ivaretatt. Også banker og andre som har finansiert erverv av løsøre i slike konstruksjoner bør vurdere å få bekreftet rettsvernsaktene.  

En side av saksforholdet som ikke var oppe for Høyesterett, var at maskinparken synes å være solgt til betydelig underpris. Styrelederen i K.A. Aurstad AS har i ettertid blitt dømt i tingretten til fengsel i ett år og ni måneder for grov formuesforringelse. Straffedommen er etter det vi forstår ikke rettskraftig, men den illustrerer viktigheten av gode vurderinger av prisingen i slike transaksjoner. 

Dommen finnes i sin helhet her: HR-2021-2248 A