Mer om statlig garantiordning for lån til små og mellomstore bedrifter – utfyllende bestemmelser i forskrift

1. Innledning

Vi har tidligere skrevet om garantiordningen for lån til små og mellomstore bedrifter som ble introdusert for å tilføre næringslivet likviditet for å komme gjennom Koronakrisen. Loven er vedtatt og ordningen er godkjent av ESA, og nå har Finansdepartementet fastsatt forskrift til loven. Forskriften inneholder en rekke avklaringer, men setter også ytterligere skranker og krav ved bruk av ordningen. Vi har sett på hovedpunktene nedenfor.

2. Slik fungerer ordningen

Loven legger opp til en ordning der staten stiller garanti for finansforetakenes kunder ved innvilgelse av nye lån. Tanken er at små og mellomstore bedrifter hovedsakelig finansierer seg hos bankene.

De nærmere karakteristika av ordningen er:

2.1 Hvert finansforetak får en individuell ramme for garantier
Garantiordningen er på totalt 50 milliarder kroner. Av denne totale potten har hvert finansforetak fått tildelt en individuell ramme for garantier for lån under ordningen, og fordelingen følger av et vedlegg til forskriften.

Fordelingen er gjort slik at de enkelte finansforetakene får en andel som reflekterer det enkelte finansforetaks markedsandel i markedet for lån til små og mellomstore bedrifter, likevel slik at lån til bedrifter innen næringseiendom skal holdes utenfor ved beregningen da disse representerer relativt liten sysselsetting og også finansierer seg hos andre kilder (obligasjonsmarkedet).

Av den individuelle rammen tildelt hvert finansforetak kan likevel bare inntil 70 prosent benyttes til og med 22. april 2020. Innvilgede lån må også meldes innen denne datoen. Deretter vil departementet fastsette rammene på nytt, og i perioden fra utløpet av 22. april 2020 og til nye rammer er fastsatt, kan det ikke innvilges nye lån under ordningen.

2.2 90 prosent garanteres
Garantien skal dekke 90 prosent av beløpet finansforetaket innvilger til kunden innenfor rammene av loven. De resterende 10 prosent skal være finansforetakets risiko, og finansforetakets egen eksponering antas å medvirke til gode kredittvurderinger fra finansforetakenes side.

Garantien kan dekke tap av hovedstol, renter og omkostninger, likevel slik at garantien er begrenset til det maksimale garantibeløpet som er meldt inn ved innvilgelse. Ved nedbetaling skal det garanterte beløpet reduseres tilsvarende, uten at det er presisert hvordan dette vil fungere ved kassakreditter som normalt nedbetales med mulighet for å trekke opp igjen.

Garantien dekker heller ikke forfalte, ikke betalte renter utover 90 dager eller renter som påløper etter at det er åpnet gjeldsforhandlinger eller konkurs hos låntaker.

2.3 Det utstedes ikke garantidokumenter, men garantier skal meldes av finansforetaket
Ordningen innebærer at det ikke skal utstedes garantidokumenter fra staten, og staten skal heller ikke involveres ved ytelse av kreditt. Det er finansforetakene som skal administrere ordningen på vegne av staten og vurdere om vilkårene for garanti er til stede.

Finansforetakene er videre pålagt å dokumentere at lån som innvilges med garanti under ordningen tilfredsstiller vilkårene i lov og forskrift. Dokumentasjonen må oppbevares i 10 år, og skal i følge forskriften utleveres til departementet eller GIEK på forespørsel. Det forutsettes også at dokumentasjonen inneholder tilstrekkelige erklæringer fra låntakeren, og det skal finnes en sammenligning av forventet inntekt/tap på lån med og uten garanti. Ved krav om utbetaling under garantiordningen må dokumentasjonen fremlegges.

2.4 Garantiprovisjon og garantiavgift
Låntakeren plikter å svare garantiprovisjon til staten, i størrelsesorden 0,25 til 0,50 prosent per år beregnet av den delen av lånebeløpet som er garantert under ordningen. Finansforetaket skal kreve inn garantiprovisjonen på vegne av staten.

Finansforetaket skal også svare en årlig garantiavgift til staten, beregnet for hvert lån under ordningen. Utgangspunktet er at garantiavgiften skal være 0,1 prosent av garantert lånebeløp, med mulighet for høyere avgift etter særskilte beregninger som følger av forskriften.

2.5 Rapportering
Det er GIEK (Garantiinstituttet for eksportkreditt) som skal motta innrapportering fra finansforetakene på disponering av garantirammen. Den midlertidige ordningen med administrasjon av Norges Bank som nevnt i forarbeidene ble derfor ikke satt i ut i live. Finansforetaket skal også rapportere til Registeret for offentlig støtte.

2.6 Forfall av garantiansvaret ved mislighold
Finansforetaket kan kreve utbetaling under garantien når lånet anses misligholdt i henhold til CRR/CRD IV-forskriften. En anmodning fremmes til GIEK og må inneholde nærmere angitt dokumentasjon. Det er også frist for å melde krav.

Finansforetaket er for øvrig forpliktet til å inndrive lånet og sikkerheter etter nærmere krav, og provenyet skal fordeles mellom staten og finansforetaket. Forskriften bestemmer også at finansforetakets og statens krav har lik prioritet i konkurs, uten at vi kan se at forholdet til dekningsloven kapittel 8 er nærmere kommentert.

2.7 Forholdet til andre støtteordninger
Bedrifter som søker lån under ordningen må opplyse om de tidligere har blitt tildelt statsstøtte i medhold av andre støtteordninger eller enkelttildelinger notifisert til og godkjent av EFTAs Overvåkningsorgan (ESA), eller i medhold av Kommisjonsforordning (EU) nr. 651/2014 (gruppeunntaksforordningen).

Har lånesøker mottatt slik støtte, skal finansforetaket vurdere om, og i tilfelle opp til hvilket beløp, lånesøker i tillegg kan få et garantert lån.

Forskriften bestemmer også at finansforetaket skal informere lånesøkeren om at opptak av garantert lån kan ha betydning for lånesøkers tilgang til andre støtteordninger som skal dekke samme formål eller kostnader.

2.8 Kapitaldekning
Det følger av forskriftens formålsbestemmelse at et delformål med ordningen er at garantiene skal tilfredsstille vilkår for å kvalifisere som kredittbeskyttelse etter kapitalkravsforordningen, slik at finansforetakene kan behandle den garanterte delen av lån under ordningen som engasjement med staten.

3. Hvilke bedrifter kan få garanti?

Det er flere krav til bedriftene som kan omfattes av garantiordningen:

3.1 Små og mellomstore bedrifter
Garantiordningen gjelder kun for små og mellom store bedrifter. Når det gjelder hva som skal anses som små og mellomstore bedrifter, henviser både forarbeidene og forskriften til EU-regler. Utgangspunktet er at dette skal være virksomheter som på konsolidert nivå a) sysselsetter færre enn 250 personer, og b) har en årsomsetning som ikke overstiger 50 millioner euro, eller c) har en samlet balanse som ikke overstiger 43 millioner euro. Ved beregningen skal en kurs på 9,8511 kroner pr. euro legges til grunn. Nærmere presiseringer følger av vedlegg til forskriften.

Selv om lån til bedrifter innen næringseiendom er holdt utenfor ved beregning av finansforetakenes individuelle rammer, er det presisert i forskriften at disse likevel kan få garanterte lån under ordningen.

3.2 Bedriftene må ha virksomhet i Norge
Loven fastsetter at bedriftene må ha virksomhet i Norge. Vi oppfatter forskriften slik at dette skal forstås som virksomheter som har rett eller plikt til registrering i Foretaksregisteret.

3.3 Akutt likviditetsmangel som følge av Covid-19-utbruddet
Loven krever at bedriftene som det stilles garanti for må stå overfor en akutt likviditetsmangel på grunn av Covid-19-utbruddet. Forskriften uttaler at vilkåret skal anses oppfylt når finansforetaket har vurdert det som sannsynlig at a) bedriften ellers ikke hadde hatt tilgang til lån fra finansforetak til dekning av utgifter og investeringer som er nødvendige for å sikre videre drift i lånets løpetid, og b) hovedårsaken til likviditetsmangelen er direkte eller indirekte virkninger av Covid-19-utbruddet.

Hvorvidt finansforetakene kan legge til grunn at vilkåret om akutt likviditetsmangel kan være oppfylt utenfor disse tilfellene, er ikke helt klart. Men forarbeidene forutsatte at finansforetakene skulle foreta et skjønn.

I alle tilfeller bør man merke seg at det er sagt i forarbeidene at kravet til akutt likviditetsmangel i liten grad vil være forenlig med utbyttebetalinger og annen utdeling av bedriftens midler.

3.4 Lønnsomme under normale markedsforhold
Bedriftene må forventes å være lønnsomme under normale markedsforhold. I forarbeidene erkjennes det at dette kravet er vanskelig å operasjonalisere, men det forventes at finansforetakene foretar hensiktsmessige kredittvurderinger. Forskriften uttaler på sin side at dersom et finansforetak innvilger lån til en bedrift under garantiordningen, er vilkåret om at bedriften forventes å være lønnsom under normale markedsforhold oppfylt. Formuleringen i forskriften kan indikere at dette kravet ikke har så stor selvstendig betydning.

3.5 Ikke i økonomiske vanskeligheter pr. 31. desember 2019
Ordningen omfatter ikke bedrifter som var i økonomiske vanskeligheter per 31. desember 2019. Også ved fastleggelsen av dette vilkåret har man sett hen til EU-regler.

Forskriften sier at med bedrifter som er i økonomiske vanskeligheter menes foretak der minst én av følgende hendelser har inntruffet:
a) for foretak med begrenset ansvar er mer enn halve aksjekapitalen eller tilsvarende tapt på grunn av akkumulerte tap,
b) for foretak der minst én deltaker har ubegrenset ansvar for foretaksgjelden, er mer enn halvparten av den bokførte kapitalen tapt som følge av akkumulerte tap,
c) foretaket er konkurs etter konkursloven eller foretaket oppfyller vilkårene for å bli begjært konkurs av dets kreditorer, eller
d) foretaket har mottatt krisestøtte og ikke ennå tilbakebetalt lånet eller innfridd garantien, eller foretaket har mottatt omstruktureringsstøtte og er fremdeles underlagt en omstruktureringsplan.

For å komme gründerfirma i møte, bestemmer forskriften at foretak som har eksistert mindre enn tre år, anses ikke å være i økonomiske vanskeligheter selv om hendelsene som nevnt i første ledd bokstav a og b har inntruffet.

4. Lån som kvalifiserer til garanti

Loven oppstiller nærmere krav til lån som kvalifiserer til garanti:

4.1 Relativ og absolutt beløpsgrense
Det er en relativ beløpsgrense for lån som kan kvalifisere til garanti. Slike lån kan ikke utgjøre mer enn to ganger bedriftens lønnskostnader i 2019, inkludert sosiale avgifter og kostnader til innleid personell, eller 25 prosent av bedriftens omsetning i 2019. Hvis bedriften er etablert 1. januar 2019 eller senere og lønnskostnader skal benyttes som beregningsgrunnlag, skal lånet ikke utgjøre mer enn bedriftens anslåtte lønnskostnader for de to første driftsårene. I særlig begrunnede tilfeller, og basert på en plan som tallfester bedriftens likviditetsbehov, kan lånet være større, dersom det er nødvendig for å dekke bedriftens likviditetsbehov de neste 18 måneder.

Det er også satt en absolutt beløpsgrense, ved at lån ikke kan utgjøre mer enn 50 millioner kroner.

Både den relative og absolutte beløpsgrensen suppleres av en kumulasjonsbestemmelse, slik at dersom låntaker har flere lån fra samme finansforetak under garantiordningen, skal skrankene vurderes for summen av lånene. Forskriften indikerer en plikt til å kumulere lån i andre finansinstitusjoner uten at vi kan se at det samsvarer med loven.

Forskriften bestemmer også at maksimale lånebeløp skal beregnes på konsolidert nivå, og den inneholder nærmere retningslinjer for beregningene som angitt ovenfor.

4.2 Kvalitativ skranke
Det stilles også en slags kvalitativ skranke for lånene, ved at de så langt som mulig ha samme betingelser som et tilsvarende lån til en tilsvarende låntaker ville hatt i en normal markedssituasjon.

4.3 Tidsmessige skranker
Det er også oppstilt tidsmessige skranker, dels ved ordningen er begrenset til nye lån som innvilges fra lovens ikrafttredelse og frem til 1. juni 2020 av finansforetak med tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet i Norge. Dels er den tidsmessige grense satt ved at lån som skal garanteres under ordningen ikke kan ha en løpetid på mer enn 3 år, likevel slik at dette ikke skal være til hinder for at lån gis med kortere løpetid og forlenges innenfor rammen av 3 år.

4.4 Krav til bruken av lånet
Formålet med innvilgede lån under ordningen kan bare være dekning av driftsutgifter eller finansiering av investeringer. Driftsutgifter kan i følge forskriften være utgifter til betjening av eksisterende gjeld, og forskriften inneholder nærmere presiseringer rundt krav til bruken.

Innvilgede lån under garantiordningen kan derimot ikke brukes til førtidig innfrielse eller nedregulering av eksisterende gjeld til finansforetaket, og man kan heller ikke på annen måte føre eksisterende kredittrisiko over på staten. Et finansforetak som blir anmodet om førtidig innfrielse eller nedregulering, skal også avklare med låntakeren at dette ikke finansieres av låneopptak under garantiordningen i andre finansforetak. Hvordan dette rent praktisk skal kontrolleres er det ikke sagt noe om.

5. Oppsummering: Viktig med god dokumentasjon fra finansforetakene og grundig vurdering av vilkårene

Garantiordningen er et positivt tiltak for å skaffe finansiering til bedriftene som omfattes av ordningen. Finansforetakene gis også mulighet for risikoavdekning for nye lån til sine kunder som omfattes. Men ordningen har kriterier som nok ikke alltid vil være så enkle å praktisere, og det er strenge krav til dokumentasjon for at vilkårene er oppfylt. Konsekvensen av at man trår feil, vil være at lånet viser seg å stå uten garantidekning når finansforetaket ber om utbetaling på garantien. Finansforetak som skal benytte seg av ordningen bør derfor etablere gode rutiner for vurderingene og dokumentasjonen som ordningen fordrer.