Weekly 21/2024

EFTA-domstolen har kommet med sine rådgivende uttalelser i de mye omtalte renteendringssakene fra Island (forente saker E-13/22 og E-1/23, og sak E-4/23). Sakene reiste spørsmål ved bankenes prekontraktuelle informasjon og adgang til å ensidig endre rente og andre kostnader i kredittavtaler med flytende rente i forbrukerforhold. Domstolen vurderte klausulene mot forbrukeravtaledirektivet (93/13/EØF), boliglånsdirektivet (2014/17/EU), og forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF). Uttalelsene vil ha betydning for utforming og tolkning av renteendringsklausuler og prekontraktuelle opplysninger om kostnader i norske kredittavtaler.

Renteendringsklausulene i sakene gav bankene rett til ensidig endring av flytende renter under henvisning til eksterne og bankinterne forhold som tilsa justering av renter. Klausulene ligner på regimet som ble praktisert under finansavtaleloven 1999, men norske klausuler har nok tradisjonelt vært mer stringent og balansert utformet. Slik vi forstår domstolen, mener den at slike renteendringsklausuler i prinsippet er tillatt brukt. Det vil imidlertid være skranker for utformingen av klausulene, kort oppsummert som:

• Det stilles krav til transparens ved at en vanlig forbruker må kunne forstå metoden som benyttes for å beregne renten, for derved å kunne vurdere vilkårets potensielle økonomiske konsekvenser, basert på klare og forståelige vilkår.
• Generelle henvisninger til uforutsette potensielle økninger i kreditors kostnader, uttrykk som «renter på markedet» og «endringer i bankens finansieringskostnader», og generelle henvisninger til «blant annet» kan vanskelig etterprøves av en forbruker.
• Kravene til klarhet, tilgjengelighet, objektivitet og etterprøvbarhet gjelder hver gang en indeks eller en referanserente benyttes for å beregne lånerenten.
• Vilkår må erklæres urimelige og ugyldige dersom de forårsaker en betydelig ubalanse i partenes rettigheter og forpliktelser til ulempe for forbrukeren. Det åpnes for å erstatte ugyldige vilkår med utfyllende bestemmelser fra nasjonal rett dersom ugyldighet er til hinder for at kontraktene kan fortsette å virke.

Når det gjelder opplysningsplikt og SEF-skjemaet etter forbrukerkredittdirektivet, mener domstolen det kreves at kreditor uttømmende spesifiserer vilkårene for beslutningen om å endre renten for en kredittavtale med flytende rente. Generelle henvisninger til uforutsett økning i kreditors kostnader eller andre forhold som ikke er kjent for kreditor, eller generelle og åpne henvisninger som «osv.» og «blant annet» uten nærmere presisering ble antatt å ikke være tilstrekkelig. Alle gebyr som følger av låneavtalen må også spesifiseres i SEF-skjemaet og i låneavtalen.

Uttalelsene gir nyttig veiledning for utforming av rente- og kostnadsklausuler i forbrukerkredittavtaler, samt om den prekontraktuelle informasjonsplikten. Banker og andre kredittytere bør gå gjennom sine kontrakter og rutiner i lys av uttalelsene.

Ta kontakt med oss for ytterligere veiledning om disse spørsmålene.  

Høyesteretts ankeutvalg har i en kjennelse kommet med en nyttig avklaring av om pantedokument som ikke inneholder skylderklæring, utgjør tvangsgrunnlag for tvangssalg jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2 første ledd a. Det er ganske utbredt at pantedokumentene ikke inneholder skylderklæring, og Eidsivating lagmannsrett kom i sak LE-2022-8197 til at slikt pantedokument var å anse som skadesløsbrev som krevde at kravets størrelse var fastsatt dom eller annet tvangsgrunnlag før pantedokumentet kunne brukes som tvangsgrunnlag.

Høyesterett ser annerledes på spørsmålet enn Eidsivating lagmannsrett i nevnte sak, og kom til at pantedokumentet uten skylderklæring var tvangsgrunnlag jf. tvangsfullbyrdelsesloven 11-2 første ledd a selv om kravets omfang ikke var fastsatt ved dom eller annet tvangsgrunnlag. Ankeutvalget viser til at dette er den normale formen for pantedokumenter i dag, og at det normalt vil være klart ut fra pantsettelseserklæring og annen dokumentasjon hvilket gjeldskrav som er knyttet til panteretten.  

Kjennelsen innebærer en nyttig avklaring, særlig i lys av saken i LE-2022-8197. Vi mener det er mange reguleringer i av norsk panterett som tiden har løpt fra, og kravet til skylderklæring er en slik regulering. Skylderklæringene er stort sett aldri dekkende for det avtalte skyldforholdet, og en pantsetter burde ikke avkreves noen annen skylderklæring enn det som følger av kredittavtalen. Skillet mellom «gjorte obligasjoner», «reelle obligasjoner» og «skadesløsbrev» kunne man fint ha henvist til rettshistorien.

Vi har tidligere omtalt den foreløpige enigheten om en revidert versjon av CSDDD. Denne enigheten måtte formelt godkjennes av Parlamentet og Rådet, og denne uken varslet Rådet at direktivet er godkjent. Direktivet har likhetstrekk med den norske åpenhetsloven og pålegger selskaper av en viss størrelse å gjennomføre aktsomhetsvurderinger for å avdekke negativ påvirkning på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i virksomheten. EU-regelverket er imidlertid mer vidtrekkende tematisk, og omfatter også påvirkning på klima og miljø.

Direktivet vil nå bli publisert i EU-tidende, og tre i kraft den 20 dagen etter publisering. Medlemslandene vil ha to år på å implementere regelverket, og det vil være en implementeringsperiode for omfattede bedrifter som spenner fra tre til fem år fra publisering.

ESMA har publisert sitt posisjonsnotat om bygging av mer effektive og attraktive kapitalmarkeder i EU. Det er 20 anbefalinger i notatet, og inneholder blant annet forslag om: 

• Enkle og kostnadseffektive investeringsalternativer for EU-borgere
• Mangfoldige og bærekraftige finansieringsalternativer for å fremme vekst og innovasjon i EU, spesielt for SMB-er
• Smidighet i EUs kapitalmarkeder for å kunne respondere på nye og endrede behov. Tilsynskonsistens blant EU-tilsynsmyndigheter prioriteres og evaluering av videre sentralisering av tilsyn på EU-nivå.