Weekly 44/2025

Ved utforming av kausjoner og garantier, er et sentralt spørsmål hvor nært kausjonistens ansvar skal være knyttet til hovedskyldners ansvar. Kausjoner og garantier tenker man normalt på som et avledet ansvar hvor hovedskyldner ikke klarer å gjøre opp for seg. Men slik trenger det jo ikke være, garantien eller kausjonen kan jo også dekke situasjoner hvor hovedskyldner ikke er forpliktet til å betale.

En side av dette kom opp i denne nylig avsagte dommen fra Høyesterett (HR-2025-2080-A). Problemstillingen her var om en rettskraftig avgjørelse som frifant hoveddebitor, også er bindende i sak mot kausjonisten. Saksforholdet var forenklet en totalentreprise der en entreprenør skulle oppføre et bygg for en byggherre. Byggherrens morselskap stilte selvskyldnerkausjon for byggherrens forpliktelser etter entreprisestandarden NS 8407. Det oppsto tvist om sluttoppgjøret, og etter forhandlinger reiste entreprenøren søksmål mot byggherren. Tingretten kom til at kravet mot byggherren var bortfalt fordi det var reist for sent etter søksmålsfristen i NS 8407 pkt. 35.2. Denne dommen ble slik saken ble håndtert rettskraftig. Spørsmålet for Høyesterett var om denne rettskraftige dommen også gjaldt mellom entreprenør og kausjonist for byggherren - såkalt avledet subjektiv rettskraft.

Høyesterett kom til at i saken mot kausjonisten måtte tingrettens rettskraftige frifinnelse av hoveddebitor – begrunnet i oversittet søksmålsfrist etter NS 8407 – legges uprøvd til grunn også i tvisten med kausjonisten, jf. tvisteloven § 19-15 første ledd andre punktum og andre ledd.

Saken må nå behandles på nytt av lagmannsretten, hvor det legges til grunn at oversittelsen av søksmålsfristen er rettskraftig avgjort også for kausjonisten. Her tror vi det blir avgjørende, slik Høyesterett er inne på, om kausjonisten har et materielt ansvar som også gjelder i tilfeller hvor hovedskyldner er frifunnet. Dette må behandles i den nye saken for lagmannsretten.

Dommen viser betydningen av hvordan garantier og kausjoner formuleres, enten man avgir eller mottar en garanti. Skal den kun gjelde i tilfeller hvor hovedskyldner er ansvarlig, eller kan den også gjelde i visse tilfeller hvor hovedskyldner er fri fra sitt ansvar. Så er det selvfølgelig viktig å «være på» prosessene hvor det kan bli aktuelt med krav under garantier og kausjoner.

Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA) har publisert sin andre rapport om nasjonale rammeverk for innfordring av lån og insolvens i EU. Analysen viser vedvarende forskjeller mellom medlemslandene i både grad av tilbakebetaling, tid til inndrivelse og kostnader. For selskapslån ligger den gjennomsnittlige graden av tilbakebetaling på om lag 42 prosent, mens gjennomsnittlig tid til inndrivelse har økt fra tre til over fire år.

EBA konkluderer med at forskjellene styrker behovet for harmonisering av insolvens- og inndrivelsesreglene i EU, særlig for å forbedre andelen av tilbakebetaling ved misligholdte lån.

Sett fra norsk ståsted, så kan nok disse rapportene ses som initiativ til nye forsøk på harmonisering av insolvens og inndrivelsesprosessene i EU. Dette var trukket frem under Kapitalmarkedsunionen, og er nå videreført i den såkalte «Savings and Investment Union». Tidligere forsøk har vist at det ikke er så enkelt å få til koordinering, og det gjenstår å se hvorvidt dette initiativet leder til reelle endringer. 

Borgarting lagmannsrett har i en nylig avsagt dom forkastet Grindrs anke over tingrettens dom og opprettholdt Datatilsynets overtredelsesgebyr på 65 millioner kroner. Lagmannsretten slo fast at Grindr ikke hadde gyldige samtykker til å utlevere personopplysninger til annonsepartnere, og at data om bruk av appen utgjør sensitive opplysninger.

Avgjørelsen understreker betydningen av gyldig samtykke og korrekt klassifisering av personopplysninger, også for finansforetak som behandler kundedata for analyse- og markedsformål.

Dommen er ikke rettskraftig, og det kan nok forventes en anke til Høyesterett – så får vi se om siste ord er sagt eller ikke.

Finansdepartementet har sendt på høring forslag til endringer i finanstilsynsloven, finanstilsynsforskriften og enkelte andre regelverk. Forslagene gjelder blant annet fordeling av Finanstilsynets utgifter, nye regler om sakskostnader ved klagenemndsbehandling, endringer i gebyr- og avgiftsgrunnlaget samt justeringer i reglene om klage- og instruksjonsmyndighet.

Høringen inneholder også forslag til endringer i habilitetsbestemmelsen for ansatte og styremedlemmer i Finanstilsynet, samt tekniske oppdateringer av forskriftshjemler og lovtekst. Høringsfristen er 5. januar 2026.

For finansbransjen er høringen særlig relevant fordi den kan påvirke tilsynsgebyr, kostnadsfordeling og klageprosesser, og fordi den innebærer en tydeligere avgrensning av Finanstilsynets rolle og departementets instruksjonsmyndighet.

Høringsfristen er 5. januar 2026.

Norge har formelt innført EUs 18. sanksjonspakke mot Russland, med virkning fra 27. oktober 2025. Tiltakene skjerper restriksjonene mot den russiske energi- og finanssektoren og retter seg mot omgåelse av sanksjonene og det militærindustrielle komplekset.

Endringene omfatter blant annet utvidede transaksjonsforbud, nye eksportrestriksjoner, flere listeføringer av personer og selskaper, samt et forbud mot handel med Russlands direkteinvesteringsfond (RDIF). Forskriftsendringene er innarbeidet i sanksjonsforskriften av 15. august 2014 nr. 1076.

For finansbransjen innebærer pakken skjerpede krav til overvåking av tredjelandstransaksjoner, samt økt risiko ved kunder og motparter som bruker russiske finansmeldingssystemer eller kryptotjenester.

EU har vedtatt sin 19. sanksjonspakke mot Russland. Tiltakene skjerper presset mot den russiske økonomien gjennom forbud mot import av flytende naturgass (LNG), utvidede tiltak mot den såkalte «skyggeflåten» og nye finansielle restriksjoner, der kryptovaluta og tilknyttede tjenester for første gang er et hovedmål for sanksjonene.

Fem russiske banker og flere tredjelandsaktører er ført opp på sanksjonslisten, og eksportforbudene omfatter nå ytterligere teknologi og råvarer. Pakken styrker også tiltak mot omgåelse av sanksjoner og utvider forbud mot samarbeid med såkalte russiske spesialøkonomiske soner (SEZ – Special Economic Zones).

For finansbransjen betyr dette utvidet sanksjonsrisiko innen betaling, krypto og fintech, samt behov for oppdaterte rutiner for screening av kunder, leverandører og finansielle infrastrukturer.