Weekly 24/2026

EU-domstolen avsa 11. juni 2026 dom i sak C-81/24, Jenec, om adgangen til å nekte en forbruker betalingskonto med grunnleggende funksjoner når kunden står oppført på en sanksjonsliste fra et tredjeland.

Saken gjaldt en slovensk bank som nektet å åpne konto for en forbruker fordi han var oppført på OFAC-listen til amerikanske myndigheter. Kunden var ikke ilagt sanksjoner av FN, EU eller Slovenia, og var heller ikke domfelt for forholdet som lå til grunn for den amerikanske listingen.

EU-domstolen legger til grunn at forbrukere med lovlig opphold i EU som utgangspunkt har rett til betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Denne retten kan begrenses der åpning av konto ville innebære brudd på reglene om forebygging av hvitvasking og terrorfinansiering. Domstolen presiserer samtidig at antihvitvaskingsregelverket ikke kan brukes som et generelt eller automatisk grunnlag for å avvise kunder.

En oppføring på OFAC-listen, eller tilsvarende tredjelandslister, kan være et relevant risikomoment. Den kan imidlertid ikke alene begrunne avslag. Banken må foreta en individuell vurdering av risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering knyttet til det konkrete kundeforholdet. Først dersom banken etter en slik vurdering ikke effektivt kan håndtere risikoen gjennom forholdsmessige tiltak, kan avslag på grunnleggende betalingskonto være forenlig med EU-retten.

Dommen er særlig praktisk for banker og andre foretak ved bruk av tredjelands sanksjonslister i kundekontroll og onboarding. Den understreker at screening mot slike lister må inngå i en konkret risikobasert vurdering, og må avveies mot kundens rett til betalingskonto med grunnleggende funksjoner. Interessant er også at dommen åpner for at banken, ved vurderingen av om den kan håndtere risikoen for hvitvasking og terrorfinansiering, kan ta hensyn til sin art og størrelse.

Dommen er direkte relevant for norske forhold. Finansavtaleloven § 4-1 om rett til kontoavtaler og betalingstjenester gjennomfører betalingskontodirektivets regler om tilgang til betalingskonto, herunder artikkel 16, som EU-domstolen vurderte i saken.

Finansdepartementet fremmet 12. juni 2026 Prop. 103 L (2025–2026) med forslag til endringer i verdipapirfondloven. Forslaget skal åpne for at forvaltningsselskaper kan inngå individuelt forhandlede inntektsdelingsavtaler med kunder som gjør store investeringer i fond forvaltet av selskapet.

En inntektsdelingsavtale innebærer at kunden får tilbakebetalt deler av forvaltningsgodtgjørelsen, og dermed i praksis betaler en lavere pris enn det som ellers følger av fondets eller andelsklassens ordinære prisstruktur.

Etter gjeldende rett har verdipapirfondloven § 4-5 vært forstått slik at likebehandlingsprinsippet stenger for slike avtaler, slik at differensiering av forvaltningsgodtgjørelse i utgangspunktet må skje gjennom andelsklasser. Departementet foreslår nå et nytt femte ledd i § 4-5 som gjør unntak for individuelt forhandlede inntektsdelingsavtaler.

Adgangen er likevel begrenset. Avtalene skal ikke brukes til generell prisdifferensiering, og må ligge innenfor øvrige krav til blant annet god forretningsskikk, transparens og vederlag til andre enn fondet. Formålet er å gi norske forvaltningsselskaper større fleksibilitet og styrket konkurranseevne i det europeiske markedet.

Høyesteretts ankeutvalg har i sak HR-2026-1262-U avsagt en kjennelse som gir viktige signaler om kredittvurdering i forbrukerforhold.

Saken gjaldt en kunde som hadde fått innvilget et lån på 600 000 kroner. Litt over ett år senere gikk lånet i mislighold. Ved tvangsinndrivelsen anførte kunden at kredittvurderingen hadde vært utilstrekkelig, og at betalingsansvaret derfor måtte lempes.

Fra Høyesteretts vurdering er det særlig to forhold som er verdt å merke seg. For det første er kredittvurderingen etter finansavtaleloven ikke den samme som vurderingen etter utlånsforskriften. Etter hvert som det offentligrettslige regelverket har utviklet seg til dagens utlånsforskrift, har både bransjeaktører og nemndspraksis i stor grad lagt kredittvurderingene tett opp mot forskriftens krav. Høyesterett gjør det klart at dette ikke nødvendigvis er tilstrekkelig. Vurderingen etter finansavtaleloven skal være bredere, og må ta høyde for individuelle forhold ved både kredittkunden og den konkrete kreditten. Høyesterett viser til at vurderingen skal «være bred og inkludere alle opplysninger som er relevante for innvilgelsen av kreditten». I den konkrete saken innebar dette at kundens kausjonsansvar også måtte inngå i vurderingen.

For det andre peker Høyesterett på en viktig begrensning ved betydningen av regressrett. I kredittvurderinger, både der det er flere låntakere og i kausjonsforhold, kan kredittyter vektlegge muligheten for regress. En potensiell regressrett har imidlertid ikke nødvendigvis stor verdi dersom den som regresskravet skal rettes mot, allerede er i mislighold og ikke er i stand til å oppfylle sine forpliktelser.

Høyesterett avsa 3. juni 2026 dom i sak HR-2026-1233-A om krav på tilleggsvederlag etter salg av aksjer. Saken gjaldt en avtale der deler av kjøpesummen var gjort avhengig av selskapets fremtidige inntjening, en såkalt earn-out.

For å ivareta selgerens interesser inneholdt avtalen begrensninger for hvilke disposisjoner selskapet kunne foreta i earn-out-perioden. Selgeren mente at to disposisjoner etter overdragelsen urettmessig reduserte selskapets overskudd og dermed størrelsen på tilleggsvederlaget.

Den ene disposisjonen gjaldt salg av to aksjeposter til aksjonærer i selskapet til 80 prosent av kostpris. Høyesterett kom - i motsetning til lagmannsretten - til at salget ikke kunne anses som videreføring av normal drift etter avtalen. Salget skjedde for å skaffe likviditet til bonusutbetalinger, og ikke ut fra forretningsmessige hensyn knyttet til aksjepostene. Det var heller ikke sannsynliggjort at aksjene ble solgt til markedsverdi. Selgeren hadde derfor krav på at tilleggsvederlaget ble beregnet som om tapet ikke hadde oppstått.

Den andre disposisjonen gjaldt nedskrivning av en aksjepost. Her kom Høyesterett til at det forelå tilstrekkelig regnskapsmessig grunnlag for nedskrivningen, og kravet førte derfor ikke frem på dette punktet.

Dommen gir nyttige avklaringer om earn-out-klausuler og lojalitetsplikt. Høyesterett legger til grunn at slike klausuler, som skal ivareta selgerens interesser etter at kjøper har overtatt kontrollen, i utgangspunktet innebærer en form for omsorgsforpliktelse og et skjerpet lojalitetskrav. Kjøper kan derfor ha plikt til å ivareta selgerens interesser et stykke på vei, også der dette går på bekostning av egne interesser.

Dommen viser slik at lojalitetsplikten også har en plass i svært kommersielle avtaleforhold. Den kan også ha en viss overføringsverdi til låneavtaler, særlig der låntakers handlefrihet er begrenset gjennom ordinary course-klausuler, disposal restrictions, regler om nærståendetransaksjoner, rapporteringsforpliktelser eller regnskapsmessige vurderinger.